Barns meningsskapende prosesser i digitale fortellinger

En kombinasjon av analoge og digitale aktiviteter kan gjøre barns digitale tekstproduksjon enklere og mer tilgjengelig. Et godt eksempel på dette er da femåringene i Planetringen barnehagen lagde en animasjonsfilm sammen. Barna hadde i lengre tid undret seg over sneglene de fant i uterommet i barnehagen, de tegnet og de malte snegler, og de undersøkte sneglene når de fant de i gresset. Barn bruker ofte verbalspråket i tegneprosessen for å strukturere og styre egne skriftspråklige uttrykk, slik også barna gjorde i dette tilfelle (Frisch, 2005). Femåringene lagde en lang historie sammen om hvordan disse sneglene levde og hvordan de fant venner. Med utgangspunkt i fortellingen malte de i fellesskap store detaljrike plakater i mange farger. Barna fikk så en ide om å lage film om sneglene. De tok bilder og filmet plakatene med en smarttelefon. Pedagogen satte sammen bildene og filmsnuttene til en film. Barna tok deretter et opptak av seg selv hvor de fortalte hele den dramatiske historien. Barna kommenterte og stilte spørsmål, og de fortalte hvordan de ville at filmen skulle bli. De fikk erfaring med hvordan foto og tekst sammen med lyd kan bearbeides og bli til nye uttrykk (Undheim & Vangsnes, 2017). Gjennom disse erfaringene og ved at de forholder seg til digitale tekster får barna utviklet en digital literacy, der det handler om å navigere, avkode, tolke og skape uttrykk med digitale medier (Jæger, 2013). Dette er teksthendelser hvor barna utforsker skriftspråket samtidig som de leker med verbalspråket sammen med pedagogen. Den verbalspråklige ressursen er til å begynne med primær i tekstproduksjonen av den digitale fortellingen, men det at pedagogen skriver ned det barna sier gjør at teksthendelsen blir noe mer enn bare en muntlig aktivitet. Maleriene visualiserer fortellingen, og sammen med lydsporet formidles hele historien på en funksjonell måte. Arbeidet med den digitale fortellingen oppstod spontant og på barnas initiativ. Barn vil fortelle og de drives ofte av et narrativt begjær, altså et ønske om å drive historien framover (Jæger, 2013; Letnes; 2016). Pedagogen som arbeidet med dette, brukte sin teknologiske og pedagogiske fagkompetanse (TPACK) i møtet med barnas utforskende tilnærming til læring når de sammen skapte denne digitale fortellingen. Ved å se fagområdene pedagogikk og teknologi i sammenheng, og at disse gjensidig påvirker hverandre, kan pedagogen ta bevisste valg i de daglige møtene med barna. Se filmen fra Planetringen barnehage her:

Det er mulig å bruke teknologi i de aktivitetene som allerede gjøres i barnehagen, og på denne måten kombinere det analoge og det digitale. Det fleste barn setter ord på det de uttrykker på papiret, enten det er tegninger eller skrift av ulik art. Det er forholdsvis enkelt å bevege seg fra disse tegningene eller tekstene over til et digitalt uttrykk som for eksempel å legge teksten inn i en e-bok eller som en del av en filmproduksjon. Veien fra den analoge teksten til den digitale fortellingen er med andre ord ganske kort (Undheim, 2020). Det er nødvendig å ha en lekende tilnærming sammen med barn når de utforsker skriftspråket slik at de opplever motivasjon og mestring i sin egen tekstproduksjon, uavhengig om prosessen foregår analogt eller digitalt. Det å skape digitale fortellinger sammen med barn har få eller ingen begrensinger. Det er mulig å kombinere ulike teknologier etter hvert som barna og ansatte i barnehagen utvikler sin digitale kompetanse sammen. Hva med å kombinere animasjon med green screen-teknologi? Da kan man sette opp et grønt lerret som gir uante muligheter til å velge bakgrunnsbilder, for eksempel et hvilket som helst fotografi, noe som gir et stort kreativt mulighetsrom for skapende virksomhet sammen med barna. Ulike erfaringer med teksthendelser vil danne grunnlag for den brede tekstkompetansen dagens samfunn krever.