Her er så underligt…
I dette undervisningsopplegget får elevane utforske den modernistiske livskjensla ved å gjere eit dikt av Obstfelder dagsaktuelt.
Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underligt...
Slik avsluttes Sigbjørn Obstfelders mest kjente dikt «Jeg ser» fra 1893. I diktet får vi innsikt i «fremmedfølelsen» mange mennesker på slutten av 1800-tallet følte på. Også i dag kan mange kjenne på en grunnleggende usikkerhet, i en stadig skriftende verden, med klimakrise, teknologisk utvikling og globale pandemier.
«Jeg ser» som modelltekst
I dette undervisningsopplegget skal elevene bruke «Jeg ser» som modelltekst og skrive sin egen versjon av diktet.
Først er det nødvendig å studere hvordan diktet er bygd opp. Selv om diktet ikke har enderim og fast rytme, har det en stram form som gjør det egnet for «herming»:
- Diktet er delt inn i ni strofer der de syv første strofene følger et mønster når det gjelder antall verselinjer: 3 + 2 + 1, 3 + 2 + 1, 3. Fra og med strofe åtte blir dette mønstret brutt.
- Mønstret blir tydeliggjort gjennom anaforene (stilistiske gjentakelser i starten av verselinjene). Først observerer jeg-personen: «Jeg ser...», så kommer noen refleksjoner: «dette er altså..», før det i strofa med kun en verselinje kommer en ny observasjon, litt mer brått på enn de første.
- Vi finner også et mønster i blikket til det lyriske jeg-et. De første observasjonene er høyt oppe: «himmel», «skyer» og «sol, før de gradvis beveger seg nedover til «hus», «vinduer» og «kirketårn» og til slutt nede på gateplan hos menneskene: «herrer», «dame», «hester».
JEG SER
Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Dette er altså verden.
Dette er altså klodernes hjem.
En regndråbe!
Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.
Jeg ser på de velklædte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.
Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser …
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underligt …
Skriveoppgave
Elevene kan jobbe i grupper med delte dokumenter og samarbeide via videokonferanse, eller de kan skrive individuelt.
- Bruk Obstfelders dikt som mønster og lag din egen versjon. La jeg-personen observere det som i dag kan oppleves som fremmed og underlig: konsekvensene av koronatrusselen.
- Det skal være tydelig at det er «Jeg ser» som er inspirasjonen din, men du kan bytte ut noen av Obsfelders mønstre med dine egne hvis du vil.
- Ta bilder som illustrerer og/eller utvider diktet ditt. Gå gjerne ut og fotografer (gjelder ikke elever i karantene!). Ikke bruk bilder dere finner på nett.
Publisering
Det er motiverende for elevene å dele det de har lagd. Her finnes det flere muligheter, husk å ta hensyn til personvern, aldersgrenser og samtykke.
- Les inn diktet og vis fram bildene. Mulige verktøy: Powerpoint og screencast-o-matic.
- Lag en Snap-story med bilder og dikt.
- Lag en Instagramkonto for klassen og del bildene der.
- Del dikt og bilder på en digital oppslagstavle, for eksempel padlet.com.
- Design din egen plakat med tekst og farge/illustrasjon/bilder. Mulige verktøy: canva.com.
- Arranger live-dikt-opplesning på videokonferanse: elevene som presenterer deler sin skjerm med bilder og leser høyt.
- Tagg bildet med #modelltekst eller @modelltekst på Instagram for å komme med på Skrivesenteret sin liste over kreative løsninger.
Noen løsningsforslag
Takk til norsklærere og vg3-elever på Fylllingsdalen vgs.