Femåringenes utforsking av trær og leire

I dag skal fire av barna jobbe videre med utformingen av et tre i leire, så de blir med Fenna som er pedagog på avdelingen inn i hytta. Barna klær raskt av seg vinterdressen og skisko før de nesten løper inn til bordet der Marianne som er pedagogisk leder på avdelingen har satt fram redskaper, leire og hønsenetting.

Pedagogene forteller at akkurat nå er barna veldig opptatt av vinden og hvordan trærne beveger seg i den. Barna lurer på hvordan trærne kan stå imot vinden når vinden er mye sterkere enn dem? Barna har fordypet seg i tematikken trær, leire og tegning siden oppstarten i høst, noe som også gjenspeiles ute og inne her på Ugletårnet. For å koble barna på det de skal gjøre nå snakker de om livet rundt trærne, og de stiller åpne spørsmål som barna ivrig svarer på. De ser også på det store treet som står midt i rommet. Dette har de laget sammen i løpet av året. Hønsenettingen som ligger på bordet formes som en trestamme, men den er litt vinglete så barna jobber sammen med pedagogene for å få den mer stabil. Etter hvert begynner barna på eget initiativ å jobbe med leira som er litt hard, de ruller og de klemmer på den. Den ene gutten synger litt og snakker mens han jobber i herdig med leireklumpen sin. Den ene jenta begynner raskt å montere utrullete leierklumper på nettingen, hun bruker for det meste hendene. Marianne spør barna om hvordan leira kjennes ut. Alle sitter lenge og knar på klumpen sin, og de bløter den opp med vann. Når de sitter slik kommer det surklelyder fra hendene, noe barna ser ut til å like. Den ene gutten sier at det høres ut som fugler. Barna bruker sansene sine i møtet med leira, de lytter, de ser, de føler og de snakker. De smaker ikke på leira slik vi så toåringene på Sol gjorde, og det skyldes nok at de har mer erfaring med materialet og vet at det ikke smaker særlig godt.

Barna leker seg med leira og da opplever vi at de befinner seg en plass mellom fantasi og vitenskap.

Ugletårnet

Fenna minner dem på at de også kan bruke vann som lim, noe de deretter gjør. To av barna er opptatt av å lage treet, mens de andre to er mer opptatt av sine egne prosjekter med leira. Pedagogene er avventende og lar barna jobbe i eget tempo. Marianne retter oppmerksomheten sin mot den ene jenta som ser ut til å ha funnet en hensiktsmessig måte å feste leira til stammen av hønsenetting på. Hun sier: Det var en lur måte å feste leira på. Se her hvordan Lone jobber med leira og hvordan hun fester den på stammen. Hun oppfordrer de andre til å se på Lone mens hun ruller og fester leira. På denne måten anerkjenner pedagogen barnet som den kompetente andre, samtidig som hun kjenner grensene for det enkelte barns proksimale utviklingssone (Bae, 2016; Kibsgaard, 2018). Aktiviteten øker rundt bordet, barna reiser og står slik at de lettere kommer til når de skal feste leira. Treet blir etter hvert veldig ustabilt fordi barna har festet leira ujevnt. Det ramler litt sammen og bekker flere ganger. Da spør Marianne: Hva må vi gjøre for at treet skal stå bedre? Barna kommer med mange forslag, og nå samarbeider de mer om å både bygge treet og sikre det slik at det ikke faller. De legger treet ned på siden før de fortsetter å montere leire på siden som nesten var tom. Etter ei stund reiser de det opp for å se om det vil stå stødigere nå. Og det gjør det! Dette er et godt eksempel på hvordan barna gjennom utforskning, samarbeid, refleksjon og utprøving får erfaringer med materialet, og hvordan de selv er aktive i egne læringsprosesser. Gjennom å gi barna tid og muligheter blir pedagogene på en måte brobyggere som legger til rette for slike meningsfulle aktiviteter og møteplasser. Barnet er aktivt og tilegner seg ny kunnskap basert på erfaringer. Læring foregår alltid i en situasjon eller kontekst som løfter barnet fram som et subjekt, og som aktør i sitt eget liv (Askland & Sataøen, 2013, s. 183).