Digitale fortellinger i språkfag
Når elever lager digitale fortellinger i språkfagene, er det rik anledning til å jobbe med ulike områder innenfor faget.
Selv om språket alltid vil være til stede i enhver type formidling, kan likevel hovedmålet noen ganger være å vise kunnskaper om et fagtema knyttet til for eksempel kultur, samfunn eller litteratur.I andre tilfeller kan elever lage digitale fortellinger der det språklige vektlegges mest. Da vil fokuset være på å «lære å skrive», eller et mer passende uttrykk: Å videreutvikle egen skrivekompetanse.
Private, personlige fortellinger
Elever kan lage private, personlige digitale fortellinger som et ledd i arbeidet med å utvikle egen skrivekompetanse i engelsk og norsk. Det å ta utgangspunkt i private minner, selvopplevde historier eller spesielle opplevelser bidrar ofte til økt motivasjonen for selve skriveprosessen. Det å skrive om noe som er kjent gjør det dessuten enklere å komme i gang. Et annet moment er at tekstene til en digital fortelling skal være korte (150 – 300 ord), noe som gjør dem overkommelig for alle, men som samtidig utfordrer dyktige elever som er vant til å skrive langt. Sistnevnte gruppe må gjerne jobbe ekstra mye med språk og innhold for å få det kortfattet, men likevel presist og godt.
Pets and teddy bears
Mange elever har eller har hatt et kjæledyr og husker kanskje en spesiell episode knyttet til dette. De fleste har også hatt et kosedyr de har hatt et spesielt forhold til. Eleven utfordres i det opplegget som skisseres nedenfor til å fortelle om forholdet til kjæledyret/kosedyret sitt, og om en spesiell episode eller et minne.
Jobb med det overordna temaet på forhånd slik at elevene lærer relevante ord og setningsstrukturer. Bruk tekster fra læreboka som modelltekster eller finn andre tekster som egner seg. Det finnes også mange nettsider med ulike «pet stories». Det anbefales at lærer på forhånd leter fram tekster fra nettsida, basert på elevenes språklige nivå og tekstenes egnethet som modelltekster. Bruk også litt tid på å la elevene snakke med hverandre om kjæledyret eller kosedyret. Dette kan hjelpe dem til å «finne» sin historie. Det å samtale om et tema man etterpå skal skrive om er dessuten en god måte å forberede seg til skriveprosessen på. Elevene kan også snakke med dem hjemme for å bli minnet om spesielle episoder. Neste fasen handler om skrive et manus som senere skal brukes til lydinnspillinga. I manusarbeidet bør elevene hele tida påminnes at det er det nære og det personlige de skal fokuseree på, ikke rene leksikalske opplysninger om en bestemt type kjæledyr. Legg til rette for flere runder med deling av manus, både underveis og til slutt.
My favourite book eller Boka jeg elsker
Både i engelsk og i norsk kan det å la elevene produsere digitale fortellinger knyttet til en bestemt leseopplevelse, være en god idé. Det kan være en bok elevene har lest selv, eller en bok foreldrene eller andre leste høyt fra. I slike læringsprosesser er det ikke utelukkende bokas innhold som er det sentrale, men det å fortelle om egen leseopplevelse: Hvorfor er denne boka viktig for deg? Hvordan og hvorfor berører den deg? Er det spesielle minner du kan dele fra den tida du leste boka eller ble lest for? Mer detaljert informasjon om akkurat dette prosjektet kan leses i artikkelen «Det var en gang ei jente som ikke ville snakke engelsk» (Normann 2012).
Digitalt kapittel i «Boka om meg selv»
Mange norsklærere lar elever i 9.klasse skrive «Boka om meg selv» der elevene skriver «ei bok» med ulike kapitler knyttet til beskrivelser, minner og opplevelser fra eget liv. I en slik elevprodusert bok er det mulig å presentere ett eller flere av kapitlene som digitale fortellinger. I egen klasse gjorde flere av elevene dette. Ei jente fortalte historien om sin tippoldemor og brukte gamle familiefoto som ble skannet. Hun var opptatt av å formidle hvorfor tippoldemora betydde så mye for henne. En gutt lagde en digital fortelling knyttet til en familiehistorie om en slektning som satt i tysk fangeleir under krigen, og hvordan han i fangenskap skrev dikt på sigarettpapir. Autentiske bilder ble brukt også i denne digitale fortellinga. En annen elev produserte et digitalt kapittel i boka om seg selv der han fortalte om sin lidenskap for gitarspilling. I tillegg til egne bilder og et innspilt manus brukte eleven også egen gitarspilling som lydkulisse. Dette gjorde fortellinga både helhetlig og personlig.
Når elever produserer personlige, digitale fortellinger, kommer mye av deres tause kunnskap til uttrykk. Dette vises blant annet i måten de gjør bruk av varierte semiotiske uttrykk for å formidle budskapet sitt. Det sistnevnte eksemplet, der eleven selv spilte gitar for å danne en lydkulisse, er ett eksempel på dette. Å la elevene synliggjøre sin tause kunnskap handler også om å la dem slippe til med mange av sine hverdagserfaringer i skolen.
My keepsakes
Mange elever samler eller har samlet på noe, og dette kan være et godt utgangspunkt for en digital fortelling på engelsk eller norsk. Dette har likhetstrekk med School Shoebox-prosjektet, som er beskrevet i Digitale fortellinger i samfunnsfag. Be elevene fortelle om hva de samler på, hvorfor de samler på det og eventuelt om det er spesielle minner knyttet til samleobjektet eleven har valgt. Som en del av arbeidsprosessen med manus, kan elever dele tekstene sine med hverandre og la medelever stille spørsmål til teksten. Dette vil hjelpe forfatteren av manuset til å se om det er noe som må redigeres, legges til eller strykes.
Personlige fortellinger som ikke er private
Hvis man ønsker å bruke digitale fortellinger til mer enn å arbeide med elevens språkutvikling i engelsk eller norsk vil det ikke alltid være relevant å la elevene formidle private fortellinger. Da kan én mulighet være å bruke tredje persons synsvinkel og fortelle om noe eller noen, som for eksempel når elever presenterer episoder fra en forfatters liv. Den andre muligheten er å la elevene ikle seg ulike fortellerroller, slik at fortellingen fremdeles formidles i første person. Da beholder man det personlige aspektet, men utelater det private. Begrepet empatiske fortellinger brukes ofte om denne type fortellinger, der man ikler seg en annen rolle for å sette seg inn i denne karakterens opplevelser og tanker.
From book to digital story
Lesing av skjønnlitteratur er godt egnet som utgangspunkt for ulike digitale fortellinger. En måte å la elevene lage personlige (men ikke private) fortellinger på, er å la dem formidle historier fra den litterære teksten ved å ikle seg en av karakterene. Et boklesingsarbeid kan avsluttes med å la elevene formidle en historie fra boka slik deres valgte karakter kunne ha formidlet opplevelsen. Dette er spesielt godt egnet til å forstå hendelser eller fenomener fra ulike synspunkt. Den engelske romanen «The boy in the striped pyjamas», skrevet av den irske forfatteren John Boyne, er ett eksempel på en velegnet litterær tekst til denne type arbeid i ungdomsskolen.
Etter at klassen har jobbet med den litterære teksten, må elevene må skrive et eget manus der de forteller i første person. Når en historie fortelles gjennom øynene til en annen, bør det tidlig framgå hvilken karakter dette er. Historien som fortelles blir en slags gjenfortelling av en bestemt hendelse i romanen, men der manusforfatteren likevel kan sette et personlig preg på formidlinga av historien. I tillegg til manuset trenger elevene bilder for å støtte opp om historiene sine. Dersom elevene er modne nok, kan lærer oppfordre dem til å bruke bilder som utvider heller enn bilder som bare utdyper meningsinnholdet. Dette kan gi en interessant, og litt annerledes digital historieformidling. I manusarbeidet kan elevene oppfordres til å «komme litt under huden på» sin karakter, og forsøke å få fram mer enn bare hendelser. Karakterens reaksjoner på det som skjer er kanskje viktigere enn selve hendelsen, og gir elevene rom for egen kreativitet.
I den typen personlige digitale fortellinger som er beskrevet her, inviterer selve læringsaktiviteten (det å produsere en digital fortelling) til mer enn det å vise at man «behersker engelsk eller norsk». Gjennom å personliggjøre deler av en litterær tekst, utvikler elevene i tillegg både kunnskaper om et tema samt refleksjonsevne. De «skriver for å lære».
Både i norsk og engelsk kan selvsagt andre typer digitale tekster enn de rent fortellende også brukes. Som beskrevet i bakgrunnsartikkelen kan elever jobbe med lærestoffet sitt både ved å produsere forklarende og beskrivende digitale fortellinger. De personlige, fortellende digitale tekstene er likevel spesielt godt egnet i fag som norsk og engelsk og er derfor blitt vektlagt i de metodiske tipsene som er delt her.
Når skrivingen blir vanskelig
Noen ganger kan man oppleve at elevene sier de ikke har noen historie å formidle eller at det ikke er ting som er «interessante nok» å dele med andre. Når elever strever med å «finne» en historie å formidle, kan et ark med såkalte «storytriggers» være til god hjelp, i tillegg til brainstormingssamtaler med lærer og medelever. Eksemplet er fra engelsk, men kan lett overføres også til norsk.
Referanser
- Anderson, J. (2011): 10 Things Every Writer Needs to Know. Portland, Maine: Stenhouse Publishers
- Boyne, J. (2004): The boy in the striped pyjamas. David Fickling Books
- Normann, A. (2012): Det var en gang ei jente som ikke ville snakke engelsk. Bruken av digital storytelling i språkopplæringa. I Holte Haug, K., Jamissen, G., Ohlmann, C. (red.) Digitalt fortalte historier. Refleksjon for læring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk
Denne ressursen er utarbeidet av Anita Normann, lærer ved Charlottenlund ungdomsskole og Institutt for lærerutdanning, NTNU.