Sluttrapport for prosjektet om standpunktvurdering er publisert

Studien «Standpunktvurdering – praksis og prosesser i LK20» er gjennomført på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet og bygger på intervjuer med lærere og skoleledere, dokumentanalyse og to nasjonale spørreundersøkelser med til sammen over 2000 lærere.

Lokale strukturer påvirker kvaliteten i standpunktvurdering

En ny studie fra Skrivesenteret, NTNU, viser at kvalitet og likeverdighet i standpunktvurdering i norsk skole i stor grad formes av hvordan vurderingsarbeidet organiseres lokalt. Profesjonelt samarbeid og tydelige strukturer i skolene har stor betydning for hvordan standpunktvurdering praktiseres.

Studien Standpunktvurdering – praksis og prosesser i LK20 er gjennomført på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet og bygger på intervjuer med lærere og skoleledere, dokumentanalyse og to nasjonale spørreundersøkelser med til sammen over 2000 lærere.

Funnene viser at standpunktvurdering praktiseres ulikt. Noe av variasjonen er faglig legitim og knyttet til fagenes egenart og ulike vurderingsformer. Samtidig viser studien at det også finnes mer problematiske former for variasjon. Disse henger særlig sammen med manglende strukturer for lokalt samarbeid om vurdering.

Skoleledelsen har derfor en sentral rolle i den lokale utviklingen av vurderingsarbeidet. Ved skoler der det legges til rette for samarbeid og kollektive drøftinger om vurdering, framstår praksisen som mer samordnet og faglig forankret.

Studien viser videre at standpunktvurdering er preget av vedvarende faglige dilemmaer. Et sentralt dilemma handler om hvordan lærere utøver profesjonelt skjønn og har ansvar for standpunktvurderingen, samtidig som det utvikles felles praksis som kan bidra til likeverdig vurdering innad og på tvers av skoler. Dette dilemmaet forsterkes av praktiske rammer som tid og ressurser og av opplevd karakterpress i vurderingsarbeidet.

Samlet viser funnene at kvalitet og likeverdighet i standpunktvurdering forutsetter strukturer som både ivaretar lærernes profesjonelle skjønn og legger til rette for utvikling av felles praksis.